Min favorittaktivitet er å tenke. Følgelig tenker veldig mye. Og her er hvorfor.
Når jeg sitter (for det er spesielt når jeg sitter at jeg tenker) et sted, enten for meg selv eller med andre mennesker, gjør jeg gjerne det som kanskje gjør oss mennesker spesielle; jeg tenker, jeg resonnerer og funderer. Men det er sjelden jeg tenker på molekylers oppbygging, på været eller på neste høytidsdag (?!). Jeg gjør dét, også, men helst ikke. Jeg sitter ikke for meg selv og isolerer meg selv ved å gruble over o-så-store ting. Misforstå meg rett, jeg setter stor pris på vitenskap, og har brukt mye tid på å fundere over meningen med livet, og så videre. Men dette innlegget handler mer om hvordan jeg tenker når jeg er med andre, enn når jeg er helt alene og for meg selv.
Som oftest tenker jeg heller på det jeg egentlig ville ha sagt eller gjort der og da. Altså, i en diskusjon kan jeg si mine tanker og svar for meg selv, tenke dem, og bare kanskje dele dem med andre. De fleste vil automatisk tro dette har noe med usikkerhet å gjøre, frykten for å bli avvist, bla, bla. Og selvsagt er det en del av sannheten, men bare en liten del.
Da jeg ble født, var foreldrene mine såvidt tjue år gamle, og studerte fortsatt. Vi bodde stort sett i såkalte studentbyer de første seks årene mine, og om kvelden husker jeg studentgjengen pleide å samles og diskutere språk, politikk, religion, og så videre. Jeg satt mellom foreldrene mine på Café Opera, og mislikte lukten av sterk kaffe og aïoli som jeg anser som kaféens varemerke. (Det må sies at jeg nå elsker både kaffe og aïoli 
) Jeg, som intet forsto og som ikke kunne bidra med noe, satt og lyttet til hva de voksne sa. Situasjonen var stort sett den samme da jeg ble eldre. Jeg ble med foreldrene mine på besøk og vennemøter, og hadde omtrent den samme rollen (bortsett fra de gangene disse folkene vi besøkte hadde barn og jeg faktisk måtte leke!). Og etterhvert som jeg vokste opp og hørte mer, dannet jeg mine egen meninger og tanker rundt det som ble sagt. Men jeg da var jeg allerede blitt så vant til tilværelsen min, til å bare være en tilhører og ikke en aktiv deltaker, at situasjonen nok en gang forble den samme – jeg satt og lyttet. Misforstå meg rett igjen, jeg klandrer ikke foreldrene mine for situasjonen min, og ei heller synes jeg det er noe trist eller leit at jeg vokste opp slik – faktisk synes jeg at jeg hadde en innholdsrik og interessant oppvekst. Når det er sagt, tror jeg også at den har gjort meg til den jeg er – altså til en nysgjerrig grubler med trang til å lytte, men som også har problemer med å uttrykke disse tankene og å delta mer aktivt i en samtale.
Det er slitsomt å snakke. Det er slitsomt å skrive. Det er ikke særlig slitsomt å tenke. Det er slitsomt å tenke samtidig som man skriver eller snakker, og også en kombinasjon av alle tre. Jeg har tatt meg selv i å koble ut tankeprosessen når jeg leser, og når jeg snakker (egentlig en skremmende oppdagelse). Tenking blir en slags “post processing”-aktivitet, hvilket kan føre til en del problemer, og kanskje en generell treghet fra min side. Er det slitsomt for meg fordi jeg har blitt bortskjemt av oppveksten – har jeg blitt lat og passiv av å lytte? Eller er det uerfarenhet som gjør det slitsomt å skulle prate, å skulle skrive, å skulle være mer synlig? Jeg tror årsaken er en kombinasjon av de ovennevnte. Å gjøre disse aktivitetene blir som å prøve å få seg selv til å jogge og drive med styrketrening etter en særs lat periode.
Men nå har jeg begynt å trene igjen. Riktignok jogger jeg ikke, men jeg trener da. Og kanskje kan jeg få meg selv ut av all annen latskap, også.
