I anledning granatepler og sumak og hvitløk og…

Ja, du gjettet riktig (!), det har nettopp vært iransk nyttår (som forresten ikke bare feires i Iran, men også i mange andre land med felles kultur, som Afghanistan og Georgia). Man feirer vårjevndøgnet med bål, sang, dans og mat, blant annet, og dagen har blitt feiret siden år 648 før vår tidsregning. Les mer om Norouz på Wikipedia.

I anledning denne flotte høytiden tenkte jeg at jeg skulle skrive om en minst like flott film jeg nettopp har sett. Dessverre finnes det ingen Wikipedia-artikkel om den ennå

Filmen, som heter “Tehran has no more pomegranates”, eller “Tehran anar nadarad”, blir sett på som en dokumentar. Jeg skriver det på den måten for å uttrykke/signalisere hvor vanskelig det er å plassere den. Det er vel mer korrekt å kalle den for en halv-dokumentar/semi-dokumentar. Den begynner med at regissøren forteller oss at han var ute av stand til å fullføre en film om hans hjemby og hovedstaden i Iran, Tehran. Filmen er en “produksjonsrapport” som skal forklare hvorfor.

De første 15-20 minuttene av filmen veksler mellom klipp fra det gamle og fra det moderne Tehran, med et humoristisk slør over hele sekvensen (dette gjelder for resten av filmen, også). Tingene som blir sagt i denne “dokumentaren” er helt latterlige og meningsløse, men virker troverdig nok, og den naive og lette tonen til den “moderne” fortelleren (regissøren) gir filmen dens uforglemmelige sjarm.

Ved første øyekast virker den som en gjennomsnittlig, kjedelig dokumentar, men den er egentlig en uhyre intelligent og underholdende film. Filmen har ironiske undertoner hele veien. Blandingen av samfunnskritikk (både av samfunnet i Tehran og verden forøvrig), undring, nysgjerrighet, satire og absurdisme gjør denne liksom-dokumentaren til et fantastisk vakkert og morsomt verk som man absolutt må se. Den eklektiske filmteknikken og musikken er fengende og, synes jeg, oppleves som et friskt pust. De repeterende sekvensene av replikker i bakgrunnen er en genial og komisk måte å binde sammen hele filmen på.

Her er et klipp fra åpningssekvensen:

Det kan nevnes at dialogen som vises fra sånn ca 2 minutter ut i filmen, er fra en eldgammel og helt syk film som jeg dessverre/heldigvis har sett. Den var helt seriøs da den ble laget, men historien i den er så fjern og komisk at jeg gråt av latter fordi den var så teit. Uansett, dette lille klippet viser en dialog som går gjennom hele filmen, nemlig at “Golnar” forteller “Djafar” at hun ikke er spesielt begeistret for Tehrans innbyggere. En eller annen gang i filmen skriker hun “Djafar” i desperasjon, og dette ropet repeteres hele tiden på de mest besynderlige steder i denne dokumentaren (men det passer allikevel bra ! ).

Filmen ble vist på en uavhengig tv-kanal i USA, og er derfor på Piratebay som en del av serien “Bridge to Iran”. Og JA, den er tekstet! (Det kan også nevnes at tekstingen er noe mangelfull noen få steder, men det er helt ubetydelig. Man går glipp av noen få morsomme kommentarer om man ikke forstår persisk, men det ubetydelig for helheten.)

Den kunne vært i litt bedre kvalitet, men den er verdt å se slik, også, siden det er vanskelig å få tak i den på en annen måte. Jeg skal definitivt kjøpe den i DVD-utgave om jeg finner den! Så løp og last ned siden du må, og løp og kjøp om du kan!