Farewell My Concubine

Siden jeg holder på å lære meg kinesisk, prøver jeg å se så mange kinesiske filmer som mulig. Etter å ha lært meg noen språk, har jeg funnet ut at film, musikk og bøker er definitivt flotte måter å lære på, og man blir samtidig underholdt mens man lærer. Å lære kinesisk ved hjelp av musikk funker dessverre dårlig, ettersom (som jeg håper de fleste vet) uttale er ekstremt viktig, altså: [hopp over dette hvis du bare er interessert i å lese om selve filmen] i kinesisk (mandarin for ordens skyld) er der fire tonem (pluss en nøytral tone), og det er svært viktig å bruke riktig tonem når man snakker, ellers kan man ende opp med å si noe anet enn det man hadde i tankene. Det klassiske eksempelet er jo “ma”, som avhengig av uttale, kan bety mor, hest, hamp eller å kjefte/skjenne (på). Men når man synger på kinesisk dropper man standardtonem og bare synger slik melodien går, og da skjønner man naturligvis ikke en dritt… Det er derfor musikkvideoene til mandarin-sanger alltid er tekstet.

Så, nok om det. Filmer er det jeg har satset mest på, ettersom jeg har lært mest av dem hittil. Jeg har måttet lide meg gjennom haugevis av dårlige filmer fra 80- og 90-tallet, middelmådige kampsportfilmer og moderne drama som behager verken øyet, øret eller hjernen (les: “Tian long ba bu” – verdens dårligste serie….ever..). Noen filmer har vært gode, noen svært gode, de fleste av disse er såkalte “indiefilmer”, men jeg kan også nevne House of Flying Daggers og Hero i forbifarten.

I dag så jeg filmen “Farewell My Concubine”, og det tok laaang tid… Jeg hadde lange pauser innimellom, ikke fordi filmen var dårlig eller kjedelig, men fordi jeg hadde mye annet å gjøre, som å hjelpe mine syke foreldre.

Det mest banebrytende ved denne filmen var vel både at den var LGBT-relatert og at den skildrer de syke sidene ved kommunismen. Begge disse sakene har jo vært major hysj-hysj i Kina, men det virker som de begynner å åpne opp for å snakke om dette, hvilket er bra, tycker jag!

Filmen handler om to gutter (som er menn i størstedelen av filmen) som bor på en slags skole hvor de skal lære å bli skuespillere (mais seulement pour le “Beijing Opera”). De er blitt etterlatt der av foreldrene sine, og blir banket opp og slått og hva mer til de blir riktig gode operasangere og -skuespillere (og det blir selvsagt hovedpersonene, Douzi/Dieyi og Xiaolou/Shitou PS: glad man begynte å innføre grunnleggende pedagogikk i de fleste yrker). De blir store og berømte operastjerner når de blir store, og er ekstremt gode venner. Dieyi er veldig forelsket i Shitou, det er klart, selv om de bare kaller hverandre for brødre. Shitou gjengjelder ikke disse følelsene, men gifter seg derimot med en prostituert, mens Dieyi blir en forretningsmanns kurtisane, så og si. Og så kommer japanerne, nasjonalistene og til slutt kommunistene, og vi følger deres og operaens liv og skjebne under de ulike regimene.

Jeg likte filmen, den hadde sympatiske personer/skikkelser og man lærer en hel del om hva press utenfra kan gjøre mot folks sinn og lojalitetsfølelse. Det er en sterk film med veldig bra skuespillere. Det gleder meg at kinesiske filmskapere klarer å skildre mennesker på en svært bra måte, og jeg er utrolig glad for at det lages flere filmer som dette (bla. Balzac and the Little Chinese Seamstress; Together).

Så, filmen er absolutt å anbefale, men kanskje ikke hvis du ikke er interessert i menneskeskildringer og, tja, kultur.

(Tag attack!)