Død

Denne bloggen er død, altså inaktiv, fra nå av. Jeg har ikke noe mer å skrive, i hvert fall ikke nå, og ikke har jeg tid, heller.

Men jeg fortsetter å fotografere, og bildene kan man finne på Flickr, under brukernavnet nuztorad, så klart.

Takk og farvel.

Oh, Revoir! Where art thou?

Undertegnede har nå (vel, for en måned siden) forflyttet seg til Loegria, nærmere bestemt Lhwn Town, og er nå offisielt en “student” etter norsk definisjon. Jeg har et kort som beviser det, nemlig!

Uansett; å flytte inn en uke før resten av studentene gjorde det, var ikke en så altfor dårlig ide, til tross for at det var noe ensomt. Jeg fikk utforsket noen deler av byen som jeg ellers ikke hadde hatt tid til, og jeg har funnet flere nye “hjem”, som jeg liker å kalle favorittstedene mine.

Numero uno: Regent’s Park. Enorm og vidstrakt, sjarmerende og omfavnende. Denne parken er selve manifestasjonen av ordet frihet, med sine hvem vet hvor mange hektar gress, trær og andre planter. Pefekt for lange så vel som korte turer, for trening, “indre fred”-øyeblikk, og – som jeg foretrekker – konversere med dyrelivet. Kastanjenøttene har allerede modnet og falt ned fra trærne, og ekornene har spist/gjemt alle. Bortsett fra en håndfull som jeg fant utenfor studenthjemmet, langt fra nysgjerrige og sultne ekornsnuter. Klikk på bildene for stor versjon.

Norge: støtt iranernes aksjon for demokrati!

Jeg har laget en gruppe på Facebook som jeg håper alle melder seg inn i, og at man sprer budskapet.

Lenke til gruppen: Norge: støtt iranernes aksjon for demokrati

Her er copy-paste fra gruppen:

Det pågår nå et opprør i Iran, som mange sikkert har hørt om.

Under valget i Iran fredag 12. juni deltok 85% av stemmeberettigede for å få til den forandringen de ville ha på demokratisk vis. Kandidaten Mir-Houssein Mousavi fikk flest stemmer, men nåværende president Mahmoud Ahmadinejad, den omstridte bøllen som har bidratt til å forverre situasjonen i Midtøsten, og hans gruppe har kuppet valget og erklært ham som vinneren. Som følge av dette har studentene og andre unge i Iran startet et opprør med demonstrasjoner i gatene, og de nekter å godta denne “voldtekten” og dette misbruket av demokratiet. De vil ha “stemmene sine tilbake”, og at den demokratisk valgte kandidaten faktisk blir president.
Flere land har erklært seg ambivalente til opprøret, og later som de er upartiske. Andre har gitt sine gratulasjoner til Ahmadinejad, og tror han er folkevalgt.

Vi må ikke tillate at vår statsminister, Jens Stoltenberg, gjør det samme. Man kan respektere hans nøytrale ståsted, men ikke under noen omstendigheter må Norge gi sin anerkjennelse til tyrannen Ahmadinejad. Hvis dette skjer, og andre land følger etter, vil opprøret være til ingen nytte. Jonas Gahr Støre har kalt valget udemokratisk, men det betyr ikke at situasjonen er løst, dessverre.

Dette er det nærmeste demokrati Iran hadde kommet på lenge, og det er en skam at Ahmadinejad og hans gruppe skal få ødelegge dette, og å undergrave demokratiske prinsipper på en slik brutal måte.

Nå som Gahr Støre ikke leker upartisk lenger, og har sagt valget i Iran var udemokratisk, kan vi forandre vår agenda til en mer presserende sak, nemlig at norske medier ikke dekker saken i tilstrekkelig grad. De første dagene (altså denne helgen) skrev de altfor mye feil om saken, og senere har saken ikke nådd så langt opp eller frem i media, spesielt ikke i avisene. Man skulle tro at en seriøs avis som BT ville skrive mer om saken, og ikke flytte den til de siste sidene i avisen. Generelt er utenriksnyheter altfor dårlig dekket, det er vel mange enige i.

Det er ikke bare i Norge at media har sviktet; også i USA har veldig mange klaget over mangelfull dekning, og bare etter et sterkt engasjement på Twitter fikk CNN til å prioritere saken, har norske nyhetskanaler fulgt opp saken.

Medias oppmerksomhet er uvurdelig og absolutt nødvendig for at iranerne skal kunne fortsette aksjonene sine, ettersom det tvinger regjeringen der til å moderere sine metoder. Hvis mediadekningen ikke fortsetter, og fortsetter i STOR grad, kan vi risikere at dette var til ingen nytte. Hjelper det at Norge bryr seg? For det første har Norge erklært seg en “fredsnasjon”, og liker å være mekler i ubehagelige situasjoner. Nordmenn flest mener de bryr seg om verden, og Norge er ikke minst et rikt land med interesser i Iran, som har blitt mer tydeliggjort de siste årene. Derfor er det faktisk svært viktig at Norge også gjør som flere europeiske land – støtter den iranske befolkningen i deres “kamp” for demokratiet.

Takk for at dere ble med i gruppen, og fortsett å spre ordet!

Mål: 20 000 medlemmer, MEN at media følger opp er nå det viktigste.

(Send en e-post til statsministeren hvor du uttrykker dine bekymringer og ber om at han ikke gir sin støtte til Ahmadinejad. (Kopier gjerne det ovenfor og send hvis du ikke vil skrive selv). E-postadresse: STATSMINISTEREN@SMK.DEP.NO)

PS: -– Følg #iranelection på Twitter for de beste og mest aktuelle nyhetene, ettersom norske mediers forsøk på å dekke saken har vært fullstendig patetisk.— Litt kort varsel, men det vil være DEMONSTRASJON VED DEN BLÅ STEINEN I BERGEN, TIRSDAG 16. JUNI KL. 1800!

Happy veggie

Sånn. Jeg har lenge tenkt på og vurdert å bli vegetarianer. Først (4 år gammel da) var det fordi jeg syntes synd på dyrene fordi de ble drept. Deretter (12 år) fordi jeg syntes synd på dyrene pga forholdene de levde under. Senere (14 år) fordi jeg oppdaget at det var sunnere (!). Til slutt (fra 15 år) fordi det å spise kjøtt – spesielt rødt kjøtt – er en stor belastning for miljøet.

Til nå har latskap og en forkjærlighet for smaken av kjøtt gjort at jeg ikke har tatt det nødvendige steget. Men jeg har faktisk lenge redusert inntaket av kjøtt, så veggismat er ikke nytt for meg. Det hjelper også at jeg elsker grønnsaker, og virkelig liker å prøve ut og lage nye matretter

For å virkelig kunne gjennomføre dette – på en sunn måte, forresten – har jeg bestemt meg for å ta dette gradvis, og redusere mengden med dyreprodukter litt etter litt, til jeg ikke spiser mer av dem. Mitt mål er å ha nådd “pescetarian”-stadiet innen året er omme. (Forresten er jeg også laktoseintolerant, så null problem å kutte ut melkeproduktene, egentlig – bortsett fra kaker og slikt ).

Jeg har begynt på en “veggisdagbok” som jeg skriver på MS OneNote07, og kanskje vil jeg publisere innholdet etterhvert (man kan jo dele linken til “dokumentet”) om det er interesse for det, i håp om at det kan hjelpe og/eller inspirere andre. Den skrives foreløpig (og sannsynligvis i all tid fremover) på engelsk, av rent praktiske grunner. Det er, blant annet, slitsomt å skulle oversette oppskrifter og slikt som jeg kommer over.

Så – jeg begynte i dag og skal definitiv fortsette fremover, så ønsk meg hell og lykke så jeg klarer å fullføre dette prosjektet (og at jeg forblir vegetarianer, også!)

Den nye latskap: Tankekultur, snakkekultur, skrivekultur, eller: Å skulle involvere seg

Min favorittaktivitet er å tenke. Følgelig tenker veldig mye. Og her er hvorfor.

Når jeg sitter (for det er spesielt når jeg sitter at jeg tenker) et sted, enten for meg selv eller med andre mennesker, gjør jeg gjerne det som kanskje gjør oss mennesker spesielle; jeg tenker, jeg resonnerer og funderer. Men det er sjelden jeg tenker på molekylers oppbygging, på været eller på neste høytidsdag (?!). Jeg gjør dét, også, men helst ikke. Jeg sitter ikke for meg selv og isolerer meg selv ved å gruble over o-så-store ting. Misforstå meg rett, jeg setter stor pris på vitenskap, og har brukt mye tid på å fundere over meningen med livet, og så videre. Men dette innlegget handler mer om hvordan jeg tenker når jeg er med andre, enn når jeg er helt alene og for meg selv.

Som oftest tenker jeg heller på det jeg egentlig ville ha sagt eller gjort der og da. Altså, i en diskusjon kan jeg si mine tanker og svar for meg selv, tenke dem, og bare kanskje dele dem med andre. De fleste vil automatisk tro dette har noe med usikkerhet å gjøre, frykten for å bli avvist, bla, bla. Og selvsagt er det en del av sannheten, men bare en liten del.

Da jeg ble født, var foreldrene mine såvidt tjue år gamle, og studerte fortsatt. Vi bodde stort sett i såkalte studentbyer de første seks årene mine, og om kvelden husker jeg studentgjengen pleide å samles og diskutere språk, politikk, religion, og så videre. Jeg satt mellom foreldrene mine på Café Opera, og mislikte lukten av sterk kaffe og aïoli som jeg anser som kaféens varemerke. (Det må sies at jeg nå elsker både kaffe og aïoli ) Jeg, som intet forsto og som ikke kunne bidra med noe, satt og lyttet til hva de voksne sa. Situasjonen var stort sett den samme da jeg ble eldre. Jeg ble med foreldrene mine på besøk og vennemøter, og hadde omtrent den samme rollen (bortsett fra de gangene disse folkene vi besøkte hadde barn og jeg faktisk måtte leke!). Og etterhvert som jeg vokste opp og hørte mer, dannet jeg mine egen meninger og tanker rundt det som ble sagt. Men jeg da var jeg allerede blitt så vant til tilværelsen min, til å bare være en tilhører og ikke en aktiv deltaker, at situasjonen nok en gang forble den samme – jeg satt og lyttet. Misforstå meg rett igjen, jeg klandrer ikke foreldrene mine for situasjonen min, og ei heller synes jeg det er noe trist eller leit at jeg vokste opp slik – faktisk synes jeg at jeg hadde en innholdsrik og interessant oppvekst. Når det er sagt, tror jeg også at den har gjort meg til den jeg er – altså til en nysgjerrig grubler med trang til å lytte, men som også har problemer med å uttrykke disse tankene og å delta mer aktivt i en samtale.

Det er slitsomt å snakke. Det er slitsomt å skrive. Det er ikke særlig slitsomt å tenke. Det er slitsomt å tenke samtidig som man skriver eller snakker, og også en kombinasjon av alle tre. Jeg har tatt meg selv i å koble ut tankeprosessen når jeg leser, og når jeg snakker (egentlig en skremmende oppdagelse). Tenking blir en slags “post processing”-aktivitet, hvilket kan føre til en del problemer, og kanskje en generell treghet fra min side. Er det slitsomt for meg fordi jeg har blitt bortskjemt av oppveksten – har jeg blitt lat og passiv av å lytte? Eller er det uerfarenhet som gjør det slitsomt å skulle prate, å skulle skrive, å skulle være mer synlig? Jeg tror årsaken er en kombinasjon av de ovennevnte.  Å gjøre disse aktivitetene blir som å prøve å få seg selv til å jogge og drive med styrketrening etter en særs lat periode.

Men nå har jeg begynt å trene igjen. Riktignok jogger jeg ikke, men jeg trener da. Og kanskje kan jeg få meg selv ut av all annen latskap, også.

Bås på bås på bås

Sier bloggutseendet noe om personen  som blogger? Utvilsomt. Selv ser jeg meg rundt etter et nytt tema til bloggen min for tiden, og når jeg blar gjennom “katalogen” med ferdigekonstruerte WP-temaer for de CSS-uvitende (eventuelt blakke) der ute, er det selvsagt bare en håndfull som virkelig appellerer til akkurat meg. Det var da jeg leste temaenes beskrivelser at jeg begynte å bli litt selvanalytisk. For ordene WP-folkene hadde valgt, som kun har som hensikt å få deg til å velge tema NÅ og raskt, er lokkende og generaliserende. “For den minimalistiske”, “for den sprudlende”, “for den dannede” – hæ?

Og det var da jeg så at noen av temaene er så diskret og, ja, minimalistiske, at de virker forbeholdt usikre mennesker uten stor tiltro til seg selv. Jeg prøvde ut noen av dem – fordi jeg ser etter et lysere tema, og de er som regel helt hvite – men fant raskt ut at de var for platte og at de overhodet ikke passer til fargerike akvariebilder og tekster om “kultur”. Niet, mister.

Faktisk føles det som en tur tilbake til tidlig totusentallet når jeg går gjennom temaene. “The professional Apple feel” ser ut som billig milleniums-Windows, og “Silver is the new black” er et mislykket forsøk på – hva, trekke til seg lokalprodusenter av bilfelger? Og hva skal man med over fem “CSS-utviklerens drøm”-skins? De er alle hvite, uten noen som helst utforming, og skriker timer med redigering og individuell tilpasning. Så hvor er temaene som skal appellere til meg, den forsiktige og usikre bloggeren som likevel har en VISS forståelse for fargekombinasjoner som (ikke) passer og som( ikke) holder på leseren?

I den andre enden av skalaen finner vi WordPress’ frieri til urbane ungdommer med pågangsmot og sterke personligheter, og, aller mest overraskende, kanskje: WPs svar på Sex and the City. “Pink Blossoms” er for “the pink lover in us”, for søte blondiner med med langt hår og blomst bak øret. Den er fresh nok til at fremtidige kjendisspaltister velger å utfolde seg fritt på et gratis “webhotell” til de er kjent nok. (Her kommer jeg vel med min egen generalisering av nettdevelopers som ønsker så mange brukere som mulig?).

Nåja. Jeg sitter fortsatt her, uimponert, og ser meg nødt til å velge temaet jeg har i skrivende stund, selv om det har for skarpe kanter og litt sjofle farger.

Det er ingen tvil om at WordPress har utviklet seg siden i fjor, da jeg opprettet bloggen min. Og ja, foreløpig er WP fortsatt det beste alternativet der ute (vi tar ikke den diskusjonen nå:P). Tilbake til poenget, så hadde det vært interessant å studere bloggers innhold og budskap, og sammenligne dette med bloggens utseende, for å prøve å si noe om forfatterens selvfølelse og oppfatning av seg selv. Men jeg er samtidig litt skeptisk til overfortolkning av resultatene – det er nok mange bildebloggere, for eksempel, som har valgt temaet sitt av praktiske årsaker. Og når det ligger så mange oppskrifter på nettet om hvordan man best kan utforme bloggutseendet…? Å definere hverandre har begynt å bli en vanskelig affære.

Mer, mer, MER!

Gi meg mer forandring!

Jeg har planer om å endre utseendetemaet til bloggen, samt bloggens navn. “Tagline”-en er allerede blitt fjernet, puh.

Så, bloggosfære, til saken — jeg trenger ideer og tips!

Til dere som ikke kjenner bloggen fra før av: hva med å bare se gjennom overskriftene? Jeg trenger desperat et nytt navn som passer bedre, og spesielt nå som jeg endelig har bestemt meg for bloggens agenda.

Jeg lover heder og ære til den som kommer med navnet jeg bestemmer meg for Annet er jeg nok for blakk og internettsamholdet for fjernt til å tilby! 

Change

Det er ikke alltid slik at forandringer er noe å fryde seg over. Denne bloggen har vært preget av å ikke ha noe fast holdepunkt, og det har i stor grad vært tilfeldig hva jeg blogger om. Jeg har hatt bilder, noen få anmeldelser, og også noen innlegg hvor jeg kommenterer politikk/lignende.

Fra nå av vil dette bli en ren “kreativitetsblogg”. Omstendighetene gjør at jeg dessverre ikke kan bruke bloggen som “talerøret” mitt (greit, jeg var ikke blant dem som blogget mye om alt mulig politisk, etc, men jeg hadde planer om å gjøre det). I stedet vil det stort sett være bilder og iblant innlegg om kulturelle ting som film-/musikk-/teateranmelderser, og så videre. For leserne vil dette kanskje ikke innbære en altfor stor forandring, men for meg personlig er dette noe trist, ettersom jeg virkelig hadde planlagt å gjøre dette til en “skikkelig” blogg om akkurat det jeg ville skrive om.

Men i stedet for å furte, vil jeg se på dette som en utfordring med spennende muligheter. Nå kan jeg oppmuntre meg selv til å reflektere mer over det jeg leser, hører og ser av bøker, filmer og annet, og muligens også å dele disse tankene. Jeg kan skape mer, og kanskje vil dette føre til at jeg utvikler meg mer som menneske.

Den stille perioden som har fulgt eksamenstiden min (som forøvrig er over! ), vil nok vedvare en liten stund til, til jeg får samlet meg og ja… til jeg føler meg litt mer inspirert.

Steinar Lem, 1951-2009

Jeg fikk vite i dag at Steinar Lem døde i går. Jeg fikk mildt sagt bakoversveis da jeg hørte det på Nrk Dagsnytt kl. 15, og måtte øyeblikkelig finne ut mer om det.

Jeg hadde hørt rykter om at Lem hadde fått kreft, men tenkte ikke mer over det, siden jeg nettopp hadde møtt ham, og han virket da frisk, syntes jeg.

Da vi – Klimagruppen på skolen, som jeg ledet – fortsatt planlagte Klimauken på skolen, og vurderte ulike foredragsholdere, var det viktigste for oss å ha en som kunne formidle budskapet på en inspirerende og engasjerende, kanskje dynamisk, måte. Vi ville ikke ha en som bare sto og pratet om vær og vind i to timer mens elevene og lærerne i salen snorket. Da en i gruppen foreslo Steinar Lem, må jeg innrømme at jeg var litt skeptisk i begynnelsen. Etter en svært dårlig erfaring med Natur og ungdom (lang historie som kommer senere), er jeg generelt skeptisk til ideologiske organisasjoner, og at en fra Fremtiden i våre hender skulle komme, gjorde meg ikke så altfor glad. Men Ø. klarte å overbevise meg til slutt, og siden jeg selv ikke hadde tid til å avtale med noen foredragsholdere, tenkte jeg det bare var fair at han som skulle gjøre det fikk velge hvem, og de andre i gruppen var jo veldig for at FIVH skulle komme.

Jeg skal ikke utelate noe fra historien. Da vi fikk vite at han krevde et lite honorar for å komme, ble jeg først veldig overrasket, og deretter sur og til slutt forbanna. Jeg syntes det var uhørt at vi skulle BETALE for at noen skulle komme å snakke om JOBBEN SIN. Senere fant jeg ut at det var transportkostnadene som skulle dekkes, pluss noe annet som jeg ikke husker. Skolen gikk med på å betale, så vi tenkte ikke mer over det. Til dagen han skulle komme. Han skulle visst ta en TAXI fra Flesland til skolen. Igjen ble vi veldig overrasket og mildere forferdet — han er jo Miljøforkjemperen med stor M, skulle han reise først med fly og så med taxi?! Men dette var fordi det tok lang tid å komme til skolen hvis ikke, og ja, det er jo et godt poeng når man tenker seg om.

Uansett, da han hadde kommet på skolen, var jeg fortsatt ikke fullstendig klar over hvilken personlighet jeg sto overfor. Jaja, en eller annen dude fra FIVH som ikke har bedre å gjøre, tenkte jeg. Feil igjen.

Vi hadde planlagt at Lem skulle holde et timelangt foredrag, etterfulgt av en diskusjon, hvor de som ønsket å delta kunne gjøre det frivillig (alt annet i løpet av uken var obligatorisk for elevene). Vi trodde ikke flere enn sånn 5 personer ville komme, vi kjenner jo skolen vår såpass bra nå etter alle disse årene.

Foredraget Steinar Lem holdt var alt annet enn ordinært. Han sto ikke i ro og snakket, han beveget seg rundt, han snakket direkte til oss, og brukte tiden sin godt. Han klarte å snakke på en overbevisende måte, og han viste at han var både kunnskapsrik og — aller viktigst, kanskje — full av håp, i det minste var det slik han fremstilte seg.

Diskusjonen som fulgte viste at vi hadde tatt feil – igjen; det var mange som kom, og selv om jeg måtte reise meg og stille et eller annet tilfeldig for å få igang en diskusjon, nølte ikke folk med å spørre om det de lurte på. I hvert fall ble jeg veldig positivt overrasket, og jeg forlot salen imponert og et forandret menneske med mer håp.

Det må nevnes at vi etter selve foredraget overrekte ham med en bukett fine blomster (eller var det kanskje en plante?). Jeg skulle gjøre det, og slet lenge med å få selve buketten opp av posen og ut av alt papiret. Svært pinlig, ettersom jeg gjorde dette etter at jeg sa til hele salen at vi skulle takke Lem. Blæh. Men han var ikke sur eller utålmodig eller no slikt, han smilte og lo og jeg følte meg litt mindre dum Etterpå ga han meg en klem, og jeg  hele uken gikk jeg rundt og sa “jeg fikk en klem av Steinar Lem!” (tar du en ørliten pause når du sier det, skjønner du kanskje at det rimer. ja, teit, jeg vet).

At han nå er død er helt uvirkelig for meg. Nei, jeg visste ikke mye om ham før for to måneder siden. Men jeg vet mer nå, og jeg tror jeg setter like stor pris på ham og hans arbeid som mange som hørte om ham for flere år siden. Han sa tydelig ifra etter diskusjonen at han håpet vi ville gjøre vårt for miljøet, og at vi og våre meninger var det miljøkampen (fortsatt) trenger for at vi skal få slutt på, eller i det minste redusere, miljøproblemene i verden i dag. Og dette har han sagt siden syttitallet. Nå er han borte, og snart er alle veteranene det. Hvordan skal vi, generasjonen som vokste opp med MTV, boblebad og tre flatskjermer i huset, forandre noe som helst nå?

Vi er forandringen, eller vi har potensialet til å være det. Nå er det vårt ansvar, nå må vi ta over for veteranene som sakte men sikkert forlater oss. Snart kan vi ikke lenger skylde på foreldrene våre for klimaproblemene – - det er nå like mye vår feil, spesielt om vi bare står og ser på.

Steinar Lems kamp var viktig, og er mer relevant enn noen gang. Derfor er det ekstra tungt at han ikke er her lenger.

Outsider