Før sommeren kommer jeg alltid inn i en spesiell fase. Det spiller ingen rolle om jeg egentlig er meget opptatt og har særdeles mye å gjøre - denne fasen er blitt en del av meg og jeg har ikke kommet unna den de siste fire årene.
Rett før sommerferien får jeg alltid en plutselig åpenbarelse, jeg ser hvor mye jeg kunne ønske jeg hadde gjort i løpet av året, og hvor mye av det jeg hadde ønsket som ikke er blitt gjort. Jeg er ikke en passiv slask hele året, eller en megaflink student som gjør lekser hele tiden, men på en eller annen merkelig måte klarer man alltid å ha noe på slutten som man aldri fikk gjort. Etter å ha gått på skole i tolv år nå, er året blitt oppdelt noe annerledes enn det det vanligvis er. Et år for meg er fra august til slutten av juni, og det i mellom er en slags dvalefase som er utenfor virkeligheten. En pause fra hverdagslivet, jeg vet ikke.
Som oftest er det mennesker jeg skulle ha snakket mer med, bøker jeg skulle ha lest, eller filmer og serier jeg burde ha fått med meg. Ofte blir jeg ikke klar over disse før akkurat i denne fasen, kanskje har jeg aldri hørt om boken eller filmen før nå, men den burde ha blitt sett i det foregående året (husk, det som kommer etter er jo ikke en del av virkeligheten, men noe utenfor).
Og ja, jeg har kommet i den fasen nå. Selv om jeg har annet å gjøre. Mye annet. Oppussing av elevrådskontoret og innleveringer og mas, mas, mas. Kanskje er det derfor jeg kommer i denne fasen, kanskje er dette min rømningsvei fra alt ansvaret.
Foreløpig har jeg fått sett veldig mye i løpet av den korte tiden jeg har vært i fasen (ca en og en halv uke). Jeg er snart ferdig med Drageløperen (kanskje skriver jeg en anmeldelse), som var fantastisk. Virkelig. Og nå nettopp - for noen minutter siden - så jeg ferdig filmen Solaris fra 2002, med George Clooney i hovedrollen. I det siste har han vært med i mange bra filmer. Syriana. Good Night and Good Luck. Sikkert flere (ikke Ocean’s-filmene, men her er det vel en bindende kontrakt med i bildet). Og denne filmen var også enestående. Ikke bare handlingen, men også partituret, og hele stemningen, lys og bilde, skuespillerne… Alt sveiset sammen ble til et vanvittig flott kunstverk. For er det noe det er viktig å skille mellom i musikk- og filmbransjen er det kunst og underholdning. Elvis var underholdning. NIN er kunst. Mumien var underholdning. Stalker var kunst. Og Solaris er også kunst.
Handlingen finnes jo på Wikipedia, og kanskje er det lettere å forstå hva som skjer hvis man leser om boken bak filmen, enn om filmen selv. Riktignok skal det være en fra syttitallet, også, men den leste jeg ikke om. Jeg vurderer å se den, også.
En psykolog, Chris, reiser til en romstasjon utenfor planeten Solaris på en venns anmodning, som også befiner seg der, eller befant seg der. De har problemer, og de trenger desperat en som kan hjelpe dem. Problemene er psykiske. Kjente og kjære som er døde dukker opp på romstasjonen, og virker som ekte mennesker. Det er så sykt at omtrent alle tar livet av seg. Det skjønner man godt. Og når Chris ankommer romstasjonen, møter han konen sin, som egentlig er død. Og nå må han prøve å forstå hva som foregår, om dette er ekte eller ei, og på toppen av det hele er også hun forvirret, hun vet heller ikke hva eller hvem hun er.
Filmen spør oss om vi egentlig vet hva virkeligheten er. Kan vi virkelig bruke en så snevrig definisjon av virkelighet som den vi har i dag? Er virkeligheten betinget, kan man forandre virkeligheten, er den relativ? Jeg kan bare undre meg hvor fantastisk boken må være når filmen er så utrolig vakker. Men så har jeg jo en svakhet for kunstfilmer. Filmer som er kunst, og ikke underholdning, uten å være for artsy til at hvermansen kan forstå den. Selv om de filmene også er fantastiske 
.
Og partituret. Wow. Det minner meg på mange måter om Trent Reznor sin instrumentalmusikk, og ikke bare Ghosts (men mest om det før Ghosts). Det er så hjerteskjærende og vakkert, musikken er så dyp og full av liv og følelser; den er alt og samtidig er den ingenting. Clifff Martinez har gjort en helt fabelaktig jobb, som jeg er sikker på at TR også kunne ha gjort. Men musikken er ikke mindre vakker fordi Martinez har komponert den, man merker nesten ikke forskjell, uansett. En på last.fm sa så treffende: the kind of soundtrack that creates the tightness of throat associated with bittersweet memories, deeply moving, perhaps too moving to take often. a sublime accomplishment for Solaris.
.
Jeg kommer til poenget nå.
Kjøp filmen. Eller last den ned. Kjøp musikken. Eller last den ned. Du kommer ikke til å angre.
Siste kommentarer